FRA LIERNE: Det finnes verktøy, maskiner og gjenstander fra både inn og utland i uthuset til Idar Leo. Denne bormaskina stod lenge ubrukt i ei gammel smie i Nordli før den havnet på Snåsa.

Jeg ble født 100 år for sent!

Idar Leo Heimveg har helt siden barndommen vært over gjennomsnittet interessert i gjenstander som andre ser på som skrot. Han er hyppig å se på søppeldynga og auksjoner, og det er sjelden han drar tomhendt hjem. Selv mener han at han ikke hører hjemme i dette moderne bruk og kast samfunnet. Han ble født 100 år for sent.

Idar Leo Heimveg starter dagene med en kopp kaffe og avisa, før han rundt klokken ti finner veien til huset i hagen. På utsiden av huset kan man ikke se noe uvanlig, foruten mye krims krams i det lille vinduet til høyre for inngangsdøra. Men i det man passerer dørstokken, åpenbarer det seg et rike som skrotmikkelen selv kaller for verdensrommet.

– Her tilbringer jeg mange timer, smiler den eldre mannen med stjerner i blikket, før han starter omvisningen i den 50 kvardratmeter store eller skal man heller si lille verkstedet. Idar Leo har en drøm om å bygge ut og få større plass, men tiden får vise hva det blir til.

– Hverken lommeboka eller kjærringa er helt med på disse planene mine, ler skrotmikkelen og rister på hodet.

Alltid vært skrotmikkel

Idar Leo har alltid vært på leit etter skatter forkledd som skrot. Allerede som liten gutt stod han med hodet ned i søppeldynga på jakt etter gull.

– Jeg husker spesielt godt de gangene jeg fikk være med til skomaker Brenden i Viosen. Der stod det ei veldig fin Singer skomakermaskin, forteller Idar Leo. Han tar meg med på bakrommet, og der står jammen Singermaskina.

– Jeg fant igjen maskina for mange år siden, under haugevis med materialer i verkstedet til Alfred Aune på Snåsa. Og til alt hell fikk jeg kjøpe den for latterlige 500 kroner, sier han stolt. Enkelte funn gjør Idar Leo mer lykkelig enn andre. Singermaskina til Brenden er et av hans lykkelige funn.

Overfylt

Det er ikke bare ei skomakermaskin denne mannen har funnet. Hele uthuset er fylt til randen av alskens ting og tang og duppedingser. Både tak, vegger og gulv er tatt i bruk til oppbevaring, da søppeldynga fylles opp av gjenstander Idar Leo bare må ta vare på til våre etterkommere.

– Jeg ble født 100 år for sent! Jeg hører ikke hjemme i dette moderne, bruk og kast samfunnet. Det er altfor mye penger blant folk, og alt er for lettvint. Jeg liker det slettes ikke, forteller han og ser noe bedrøvet ut.
Jeg ser meg rundt i rommet. Det er alt fra verktøy, motorer, klokker, kjøkkenutstyr, radioer, bilskilt, kobberlamper og tømmerbil ( lafteøks ) for å nevne noe. Idar Leo holder fram flere gjenstander som for meg ser ut som gamle treredskaper.

– Dette garveutstyret klarte jeg å redde unna i siste liten, før gravemaskina kom å presset sammen skrotet bortpå Seemsøra. Skrotmikkelen ser lettet ut, og stryker kjærlig over utstyret.
Dette blir mer som ei historietime for min del. Han forteller ivrig om garving av skinn, før han tar fram enda mer verktøy. Jeg har aldri før sett så mange ulike typer verktøy samlet på 50 kvadrat.

Skrot er skrot

Jeg undres hva han blir mest glad for å finne, når han står med hode ned i containerne på søppelfyllinga?

– Skrot er skrot! Jeg blir glad for alt, men det er nok motorer og motorsykler som gjør meg mest glad, smiler Idar Leo og ser bort på de mange flotte motorsyklene som står rundt omkring i bua.
Det er ei imponerende samling med skatter, som han håper å kunne få levert til Snåsa bygdemuseum med tid og stunder.

– Jeg tar vare på kulturen vår, slik at våre etterkommere skal få se hvordan vi har levd, sier mannen og forteller ivrig om sitt lille tekniske museum som han har i Snåsa sentrum. Museet har åpent ved spesielle anledninger, ellers kan folk bare ringe ved interesse.

Min verden

Idar Leo innrømmer at han har samlemani, og at madammen i huset ikke er like begeistret for skrotet som han selv er.

– Å se på tv eller sitte på kafe å slarve er ikke noe for meg. Jeg får ro av å gå uti bua. Her har jeg min verden og trives med det.
Jeg samler skrot og rot, og lapper dem sammen igjen. Å sette sammen en motorsykkel er nesten som å pusle puslespill, smiler den koselige mannen.

Så lenge helsa holder

Det er fascinerende å se på alt som henger, står og ligger rundt omkring. I et hjørne er det blant annet et titalls motorsager, som han skal reparere når helsa blir dårligere. Og det stresser han ikke det grann at de ligger der og venter.

– Du synes det er litt rotete her, sier Idar Leo plutselig til meg?! Jeg må innrømme at vi to er ganske ulike, og at bua til skrotmikkelen på Nagelhus er hakke mer materalistisk enn hjemmet mitt. Han har nok lest tankene mine den luringen.

Besøket er over, og han følger meg til bilen.
Hvor lenge skal du holde på med dette, spør jeg avslutningsvis?

– Så lenge helsa holder! Men nå skal jeg inn å se om kjærringa har funnet fram noe godt til kaffen, sier Idar Leo før han vinker farvel.
Med så mye skrot på søppelfyllinga, så kan ikke skrotmikkelen legge inn årene på enda lenge. Og kanskje fortsetter han i sitt neste liv også. For som han selv sier:  «i kjæms nok  te å gå igjen i det her uthuset».

 

Kommentarer

Kommentarer