I KLASSE MED BOOK JENSSEN: Hans Magnus Ryan, Kenneth Kapstad og Bent Sæther i Motorpsycho er blant de ni nominerte til Rockheim Hall of Fame 2016. (Foto: Kim Ramberghaug)

Bent fram med rockestjerna fra Snåsa

For Snåsningen Bent Sæther er musikk like spennende i dag som for 25 år siden. Drømmen er å få fortsette til han ikke har mer på hjertet, med andre ord resten av livet. Sammen med Motorpsycho er han aktuell med ny plate. I intervju med Snåsanytt forteller han om multi-format utgivelsen som kommer i april, brune skjorter, utspekulerte journalister og hvordan det var å vokse opp på Snåsa.

Helt siden gutteårene har musikk vært en stor lidenskap for Bent Sæther. Han kom flyttende til Snåsa som tiåring sammen med mor, far og søster i 1979.

På kårenden på Gran rigget han opp trommesettet sitt, og der begynte han å leve ut sitt behov for å spille. Det var også på Gran han skrev sine aller første låter. Det var på Gran han løp ivrig over tunet til bestefar med en ny bunke vinylskiver under armen som han hadde vært å handla på butikken hos Jan Erik Moe på Stor-Steinkjer.

Bent var annerledes – med langt hår, naglebelte og med motorheadbutton som han stolt bar på brystet. Bent rynka på nesa når han hørte «I want to know what love is» og fikk kors i blikket når han skrudde lyden opp på «Children of the grave».

På musikkrommet på skolen fikk instrumentene kjørt seg av både han og hans medsammensvorne under ungdommelig frustrasjon, og en stadig voksende kvise-samling. Bent var flinkis på skolen, spilte skarptromme i korpset og var et lynraskt talent på fotballbanen.

Fra melkeramper til operaer

I dag er Bent en høyt respektert og beundret musiker. Han bor i Trondheim sammen med familien sin, og det er også her kraftstasjonen Motorpsycho holder til.  Drivkraften til Bent er ikke nye mål, men gleden over å være midt oppi en prosess som er så altoppslukende at man glemmer tid og sted.

Som vokalist og fuzz-bassist, sammen med Kenneth Kapstad på perkusjon og Steinkjerbyggen Hans Magnus Ryan på gitarer, så utgjør de en kreativ institusjon som det ikke finnes maken til. De har spilt på alt fra melkeramper til operaer, fra Japan og Kina til Volda.

De har fått lov til å gjøre akkurat som de selv vil i 25 år. Bandet har vunnet spellemannsprisen tre ganger – i 1996, 1997 og i 2000. De har fått innpass i den Norske kirken og har spilt i både Oslo domkirke og i Nidarosdomen. Bent gjør seg også bemerket som produsent, og har vært med på utgivelser med blant andre Delillos og Dum dum boys.

Han har samarbeidet med mange forskjellige musikere og har vært med i prosjekter som the south, sugarfoot, spidergawd, supersilent, the international tussler society, og han har vært trommis i snåsabandet Sweet Emotions.  Siden Motorpsycho ble dannet i 1989 har bandet sakte men sikkert bygd opp en solid fanskare (psychonauts) som har fulgt bandet i alle år, og ute i Europa så har snåsningen barn som er oppkalt etter seg.

Ny plate i april

Sammen med Motorpsycho så er han i disse dager aktuell med ny utgivelse.

– Vår neste utgivelse blir en slags multiformat sak som tar for seg bestillingsverk vi skrev til Olavsfestdagene i Trondheim i fjor sommer – «En konsert for folk flest». Det er både en film og et lydopptak av den 70 minutter lange konserten for rockeband (Motorpsycho), blandakor (kammerkoret Aurum), kirkeorgel (Ståle Storløkken på Senmeyerorgel) og to strykere (Sheriffs of nothingness) som vi fremførte under Olavsfestdagene i 2014.

Vi ble tekstlig inspirert av Johan Harstads «Manifest for folk flest», som vi også har fått lov å trykke og sende med plata. Vi synger også på norsk for aller første gang på en Motorpsychoutgivelse. Det er også første gang vi har skrevet musikk spesifikt for kor, så det var en ny utfordring.

Temaet er en slags diskusjon rundt ordet «folk» og hva det betyr for oss i dagens samfunn. Det ble spesielt aktuelt å ta opp dette omkring valget høsten 2013 da Fremskrittspartiet påberopte seg å prate for «folk flest» til det kjedsommelige. Til og med Hans Rotmo tok på seg brunskjorta. Det ble så smålig og navlebeskuende at det kjentes betimelig å melde litt konkret, sier Sæther.

Den nye utgivelsen kommer som en boks med dobbel LP/DVD/CD/BOK i april.

Hadde det fint på Snåsa

– Hvordan opplevde du å flytte fra Ski utenfor Oslo – til bondesamfunnet Snåsa?

– Det var ganske mye større forskjell på Ski og Snåsa den gangen enn det er nå, og jeg opplevde vel kulturkræsjet som ganske sjokkerende tror jeg. I 1979 var jo Snåsa nærmest fremdeles et kastesamfunn der du ble uglesett hvis du sa Æ og ikke I, og der storbøndene og den tradisjonelle maktbalansen i høyeste grad fremdeles gjaldt.

Det var så mange uskrevne regler å lære seg. Men jeg hadde det fint på Snåsa jeg, ihvertfall helt til hormonene begynte å røre på seg. Tenårene er jo vanskelig for de fleste, men jeg tror jeg gjorde min egen ekstra vanskelig ved å ha en bevissthet om at det fantes noe annet, og å konstant måle min opplevelse på Snåsa mot en slags idealisert virkelighet jeg trodde fantes på Ski.

Det er jo ikke så veldig konstruktivt å melde seg ut på den måten, og ved å gå rundt i full heavy metal regalia og hele tiden minne resten av bygda på hvilken raring man er bidrar jo heller ikke til å normalisere ting da. Det måtte kanskje bare bli som det ble!

Utspekulert journalistikk

– Jeg ble for noen år siden brukt av en journalist-fyr som helt klart hadde mye uoppgjort med sin egen oppvekst i en liten bygd i et oppslag i Dagbladet. Han fikk det til å virke som at jeg hata Snåsa og alt det bygda står for.

Det var en særdeles klein episode, og jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke så hva han holdt på med i tide og fikk stoppa hele greia. Det blir ofte litt sånn når man har et halvkjent tryne at man blir som et slags lerret som andre projekterer sine egne greier på, og da kan det få sånne resultater.

Jeg ble jo lett sjokkert over hvor han hadde vridd fokuset i reportasjen, men syntes egentlig det var fælt for bestefar og for dem jeg er- og var glad i som måtte leve med det. Det var ikke helt etter planen, for å si det sånn, og man lærte en lekse den gangen. Men joda, det var ikke bare kult, men det hadde det vel neppe vært uansett når man er 16 år og verden per definisjon er et kjipt sted!

Gitarfabrikk i gammelfjøset på Gran

– Har du gode minner fra Snåsa?

– Jeg vokste opp på en gård med oppgående olde- og besteforeldre på andre siden av tunet. Gikk i en fin klasse med masse fine folk, spilte fotball og i korps. Jeg hadde nok kompiser til å få dagene til å gå, og nok fantasi til å fylle ut de høla som mangla i underholdnings-tilbudet, så jeg kan ikke si annet enn at det var en fin barndom med masse fine, rare, spennende og mystiske opplevelser.

Fisketur til Andosjøen med oldefar, gitarfabrikk i gammelfjøset på Gran, rockeøving i kirka, rypejakt i Rokdal’n med fattern, helikoptertur ned fra Plukkutjønnfjellet, søndagsbilturer fylket rundt med besteforeldre, søndagskino på Bergkollen, smugrøyking med franske interailere på Jørstad stasjon, oppdagelsesferd på kano opp Granaelva, sparktur til Granaskjæret, å slå SI&FK (Steinkjer) i T-A cupen neddi Viosen etc. etc. – det er så mye!

I dag ser jeg jo at det var en brytningstid for bygda der 80-tallets verdier og den moderne verden gjorde sitt inntog i et tidligere relativt lukka samfunn. Det er nok rimelig sikkert at det var en del flere enn meg som fikk bryna seg og sitt verdenssyn på noe nytt og fremmed på den tida. Vi får håpe at den frykta for det nye og det fremmede og det urbane som fremdeles henger i ikke fører til at man snur ryggen til utviklinga og setter seg på en stubbe sammen med grogningene og fornekter verden. Da er jeg redd Snåsa blir som et av disse nedlagte fiskeværene langs kysten innen kun kort tid…

Huseier på Jørstad

– Jeg fikk for noen år siden min fars barndomshjem på Jørstad i arv, og både jeg og kona og sønnen vår på ni bruker huset som fritidsbolig så ofte vi kan – i snitt en gang i måneden.

Vi har ikke bil, men nordlandsbanen stopper da enn så lenge på Jørstad og butikken på Brede er innafor gåavstand. Vi har det kjempefint der alle sammen. Der er det mange gode farmor-minner og nok plass til å puste – og i en alder av 46 har man da endelig fått vett nok til å sette pris på det også, avslutter en høyst oppegående og reflektert Sæther, som i april er klar med ny plateutgivelse.

 

Kommentarer

Kommentarer